I ettermiddag gikk turen opp i høyden, og ikke langs stranden. Det var ganske mørkt da vi kom tilbake til hotellet ved 19-tiden. Karl hadde fartet hver formiddag oppover i fjellene og sett mye interessant, denne siste dagen slo jeg meg med på en flott tur...oppover i høyden i fjell-landskap, men ikke helt likt med det norske fjelllandskap man er vant til...her er det brunt og tørt, men ved nærmere ettersyn finner man da både blomster og kaktuser, strå og farger i dette landskapet også.
Om man biler eller sykler så kommer man raskt dit..veien snor seg i et fjell-landskap. Det er Road 60-GC mot Fataga - en veldig populær sykkel-rute - veien har en god del stigning, så litt tøff er nok turen. Litt mer bekvemt var det å gå turen et stykke, spesielt fordi jeg ønsket å bruke kameraet flittig - kanskje ikke alltid så bra å gå i kjøreveien hele tiden, men det var greit å gå litt i terrenget vid siden av veien her og der også. Her er en oversikt over GC-60 veien mot Fataga og landskapet den går igjennom:
GC-60 mot Fataga
Slik ser landskapet ut langs veien
Og Fataga-dalen på sykkel er nok en flott opplevelse - det får bli neste gang - en populær sykkel-rute er det i hvert fall:
Her er forøvrig noe av det jeg fanget opp fra "lavlandet" til høyfjellet og nedover igjen:
Det graves mye i området (to kilometer langt og en kilometer bredt), det er gjort store arkeologisk funn - The Necropolis of Arteara - blant annet av en 2000 år gammel gravplass.
Fant denne "kamp-innskriften" i fjellene - her er stikkordene noe slikt som organiser og kjemp - kanskje det er etterkommere av Guanchene - fant ut at Azarug er en gruppe som kjemper for å løsrive Kanariøyene og skape et sosialistisk samfunn ...
Dette var siste del av Sommer-før-juls ferie 2011 - Kanskje noen ble fristet til en reise? - Det er fint å reise til Gran Canaria når vi har den mørke årstiden i Norge. (Bilder av "privat" karakter og personer ble også tatt på turen, men de kommer ikke i bloggen - mulig noen få kommer på Flickr...)
Ja, dette var februar på denne tiden i fjor. Nå har jeg "sittet inne" i to måneder. En liten oppdatering når det gjelder ankelbruddet: Jeg blir hentet med taxi to-tre ganger i uken og sykler og trener hos fysioterapeut. Jeg har takket nei til flere venninne-invitasjoner om henting med bil til diverse arrangementer. Jeg har ikke vært ute "on-my-own" enda. Smerter har gjort at jeg nå i 14 dager etter at gipsen ble fjernet, har tatt en smertestillende hver dag, for å orke å gå på foten. Men i går synes jeg vende-punktet begynte å merkes. Smertene har avtatt betraktelig, og hevelsen har gått mye ned. Jeg øver hjemme 10minutter 6 ganger daglig med å gå på stuegulvet, noe uten krykker også. Jeg bruker strikk og presser foten så mye jeg orker med det. Fredag skal jeg ut for første gang til selskap hos nabo-venninne, og da får jeg litt assistanse de 50 meterne jeg må gå.
Og mandag skal jeg komme meg til byen til et hyggelig mimretreff med tidligere kolleger fra den første skolen jeg var på. Så jeg ser nå lysere på tilværelsen...strever litt med å holde vekten oppe...merkelig - gått ned tre kilo og det har jeg ikke "råd til", jeg har vært mer i ro enn tidligere, men faktisk spist mer, tatt meg tid til å lage middag hver dag nå...så det må være muskelsvinn som letter vekten.
Og det eneste jeg kan fotografere for tiden, er ut gjennom glasshusdøren....strålende vær i dag.
I går satt jeg forresten med åpen glasshusdør i 20 minutt i solen. Men ikke så mye vårtegn enda. Her er de tre bildene jeg tok fra dør-vinkelen i dag:
To måneder i sitte-inne-modus, men jeg lider så visst ingen nød. Venner og naboer stikker stadig innom. I dag kom kollega Inga og vi hadde en hyggelig formiddags-prat...ganske ferske dadler hadde hun med seg også. Faktisk, hun hadde glemt at jeg en gang fikk oppskrift på "verdens beste" daddelkake av henne, den har blitt en favoritt-kake som jeg ofte serverer etter en god middag når jeg har gjester. (Interesserte kan gjerne få oppskriften - se til slutt...)
Mye kan sies om den historiske frukten dadler - den er en gammel kulturvekst man gjerne forbinder med ørkenen, den gir masse energi og har en utrolig lang holdbarhetstid. Den er mye brukt i Nord-Afrika, og i India ble den dyrket allerede for 8000 år siden.
Fruktene i daddelpalmen (Phoenix dactylifera) henger i store klaser, litt i skyggen under palmebladene. Utrolig mange i hver klase, faktisk opp til et par tusen.
Daddelpalmer
Daddel-innhøsting
Egentlig er daddel et bær med ett hardt frø. Det sies at et 2000 år gammelt daddel-frø fra Masada nær Dødehavet ble i 2008 det eldste frøet i verden som man har fått til å spire.
Tørkede dadler får man lett kjøpt i Norge, men de er jo bedre når de er myke og ferske da..slik som disse jeg fikk i dag. Nå finnes det heldigvis ferske dadler på markedet, og det er et fast produkt i "de små eksotiske grønnsak-butikkene"… Jeg oppbevarer dadler i kjøleskapet..og de holder seg lenge, vil si hvis jeg ikke bruker de opp raskt da…det skjer vel hyppigst.
Daddel spiser man gjerne rett fra palmen eller som litt søt-snacks hele året, ikke bare til jul. I fruktsalaten passer de også godt - og sammen skinke og oster smaker de ekstra godt.
Tar med oppskriften på Daddel-kake her jeg, da flere har spurt på den - den er virkelig god. Jeg baker ofte to, og fryser eb, for den egner seg godt til frysing:
Her er en fin liten video-snutt om fiken og dadler:
Og da Inga var gått, kom nabo-venninne Bjørg på sitt daglige besøk, i dag hadde hun med seg henting fra biblioteket, fem bøker i lyd og papir - blant annet De magiske tankers år, slik at jeg kan rekke å se litt på den før den kommer i Bokprogrammet:
Fargerikt ogpicturesquepå Lademoen - men ikke sikkert det er så morsomt å gå på utedoen i mange kuldegrader. I dag var det et innslag på NRK Midt-nytt (ca.05.35 inn i programmet) om byens siste utedoer. Med innslag fra det blå huset jeg fotograferte på et Akam foto-treff vi hadde sist sommer. Omgivelsene er riktig fargerike og idylliske ja:
