Ja, dette var februar på denne tiden i fjor. Nå har jeg "sittet inne" i to måneder. En liten oppdatering når det gjelder ankelbruddet: Jeg blir hentet med taxi to-tre ganger i uken og sykler og trener hos fysioterapeut. Jeg har takket nei til flere venninne-invitasjoner om henting med bil til diverse arrangementer. Jeg har ikke vært ute "on-my-own" enda. Smerter har gjort at jeg nå i 14 dager etter at gipsen ble fjernet, har tatt en smertestillende hver dag, for å orke å gå på foten. Men i går synes jeg vende-punktet begynte å merkes. Smertene har avtatt betraktelig, og hevelsen har gått mye ned. Jeg øver hjemme 10minutter 6 ganger daglig med å gå på stuegulvet, noe uten krykker også. Jeg bruker strikk og presser foten så mye jeg orker med det. Fredag skal jeg ut for første gang til selskap hos nabo-venninne, og da får jeg litt assistanse de 50 meterne jeg må gå.
Og mandag skal jeg komme meg til byen til et hyggelig mimretreff med tidligere kolleger fra den første skolen jeg var på. Så jeg ser nå lysere på tilværelsen...strever litt med å holde vekten oppe...merkelig - gått ned tre kilo og det har jeg ikke "råd til", jeg har vært mer i ro enn tidligere, men faktisk spist mer, tatt meg tid til å lage middag hver dag nå...så det må være muskelsvinn som letter vekten.
Og det eneste jeg kan fotografere for tiden, er ut gjennom glasshusdøren....strålende vær i dag.
I går satt jeg forresten med åpen glasshusdør i 20 minutt i solen. Men ikke så mye vårtegn enda. Her er de tre bildene jeg tok fra dør-vinkelen i dag:
To måneder i sitte-inne-modus, men jeg lider så visst ingen nød. Venner og naboer stikker stadig innom. I dag kom kollega Inga og vi hadde en hyggelig formiddags-prat...ganske ferske dadler hadde hun med seg også. Faktisk, hun hadde glemt at jeg en gang fikk oppskrift på "verdens beste" daddelkake av henne, den har blitt en favoritt-kake som jeg ofte serverer etter en god middag når jeg har gjester. (Interesserte kan gjerne få oppskriften - se til slutt...)
Mye kan sies om den historiske frukten dadler - den er en gammel kulturvekst man gjerne forbinder med ørkenen, den gir masse energi og har en utrolig lang holdbarhetstid. Den er mye brukt i Nord-Afrika, og i India ble den dyrket allerede for 8000 år siden.
Fruktene i daddelpalmen (Phoenix dactylifera) henger i store klaser, litt i skyggen under palmebladene. Utrolig mange i hver klase, faktisk opp til et par tusen.
Daddelpalmer
Daddel-innhøsting
Egentlig er daddel et bær med ett hardt frø. Det sies at et 2000 år gammelt daddel-frø fra Masada nær Dødehavet ble i 2008 det eldste frøet i verden som man har fått til å spire.
Tørkede dadler får man lett kjøpt i Norge, men de er jo bedre når de er myke og ferske da..slik som disse jeg fikk i dag. Nå finnes det heldigvis ferske dadler på markedet, og det er et fast produkt i "de små eksotiske grønnsak-butikkene"… Jeg oppbevarer dadler i kjøleskapet..og de holder seg lenge, vil si hvis jeg ikke bruker de opp raskt da…det skjer vel hyppigst.
Daddel spiser man gjerne rett fra palmen eller som litt søt-snacks hele året, ikke bare til jul. I fruktsalaten passer de også godt - og sammen skinke og oster smaker de ekstra godt.
Tar med oppskriften på Daddel-kake her jeg, da flere har spurt på den - den er virkelig god. Jeg baker ofte to, og fryser eb, for den egner seg godt til frysing:
Her er en fin liten video-snutt om fiken og dadler:
Og da Inga var gått, kom nabo-venninne Bjørg på sitt daglige besøk, i dag hadde hun med seg henting fra biblioteket, fem bøker i lyd og papir - blant annet De magiske tankers år, slik at jeg kan rekke å se litt på den før den kommer i Bokprogrammet:
Da er i hvert fall gips-tiden over - lenge å sitte der slik for meg siden 14.desember:
Svart gips blir ikke synlig skitten - Foto:Karl
Det var her det skjedde - småjogget i kjørefeltet, og skulle inn på fortaug, der var det ikke bart altså, gled på is-svull og fikk venstre fot vridd under meg:
Jeg trodde jeg kunne bare gå videre og prøvde på det....men skjønte jeg måtte kravle meg hjem og ringe etter hjelp til å komme til skade-mottaket. Det har vært et helt annet liv disse ukene- men merkelig nok, tiden har jo gått fort. Jeg har hatt så mye interessant å jobbe med - jeg har på en måte fått litt mer ro over min hyperaktivitet, tvunget til å være stasjonær slik. Litteratur-prosjekter, foto-redigering og slekts-forskning, og ikke minst min dør har stått ulåst hver dag mellom kl.10.00 og 23, så det har vært mer besøk enn vanlig.- Stor takk til alle- spesielt nabo-venninne Bjørg som har vært her hver dag, hentet post, handlet og hyggepratet i tillegg, nabo-venninne Marit har kommet med nybakte brød, nabo-venninne Britt Sissel har kommet flere ganger med "vårens" tulipaner, Solfrid valgte å "feire" fødselsdagen sin her med medbrakt kake og kaffe, Svein har måket, Inga kom med hjembakte kjeks, oster og tilbehør, Guri leverte hjemmelaget sylte og lammerull til jul, nabo-venninnene kom og ordnet en stor julelunch - alt hadde de brakt med seg ...til og med akevitten, og Gerd har blogget sammen meg og sørget for at jeg nå har kjøpt meg brodder, he,he..., og foto-venn Tom har stadig mailet nyttige råd, og trøstet innimellom, og familie som ikke har vært innom har mailet, ringt og sms-et riktig ofte...og til og med Karl har ryddet og vært "huslig" av seg når han har vært på besøk...slik kunne jeg fortsette å bevise at det har ikke vært noe synd om meg. Og du verden den støtte og oppmuntring man får fra sine Facebook venner i tillegg da. Det var utrolig til oppmuntring og trøst da dette skjedde:
Og likeså i dag, da jeg fikk av gipsen og skjønte at det ikke var bare å kaste krykkene - sendte ut et lite hjertesukk på Facebook:
Trodde det skulle bli enkelt jeg, å få av gipsen, ta på seg vintersko, ut og gå. Den gang ei, så enkelt var det ikke: For det første er foten så hoven at den går ikke inn i noen som helst sko enda. Og for det andre er det utrolig smertefullt å ha tyngde på foten, nesten like mye smerter nå som da bruddet skjedde. Med gips på, har jeg ikke kjent smerter på flere uker...håper det bare er tid som skal til for at det skal bli normalt igjen...(Ingen erfaring. Vært så heldig aldri å brekke noe før..)
Og responsen lot ikke vente på seg:
Sånn er det, når man er så godt vant med helsen, så lager man litt styr med et lite ankelbrudd, som egentlig er bare "peanuts".
I hvert fall er det trygt å vite at trenings-opplegget starter i morgen, og beroligende var det med legen som ringte fra sykehuset og forklarte meg saker og ting.....da går det nok sin gang inn i neste fase: Opptrening.
