Randi's Activities - Gå-jogge-uhell - Og trøst fra Facebook

Da er i hvert fall gips-tiden over - lenge å sitte der slik for meg siden 14.desember:

Svart gips blir ikke synlig skitten - Foto:Karl

Det var her det skjedde - småjogget i kjørefeltet, og skulle inn på fortaug, der var det ikke bart altså, gled på is-svull og fikk venstre fot vridd under meg:

Jeg trodde jeg kunne bare gå videre og prøvde på det....men skjønte jeg måtte kravle meg hjem og ringe etter hjelp til å komme til skade-mottaket.
Det har vært et helt annet liv disse ukene - men merkelig nok, tiden har jo gått fort. Jeg har hatt så mye interessant å jobbe med - jeg har på en måte fått litt mer ro over min hyperaktivitet, tvunget til å være stasjonær slik. Litteratur-prosjekter, foto-redigering og slekts-forskning, og ikke minst min dør har stått ulåst hver dag mellom kl.10.00 og 23, så det har vært mer besøk enn vanlig. - Stor takk til alle - spesielt nabo-venninne Bjørg som har vært her hver dag, hentet post, handlet og hyggepratet i tillegg, nabo-venninne Marit har kommet med nybakte brød, nabo-venninne Britt Sissel har kommet flere ganger med "vårens" tulipaner, Solfrid valgte å "feire" fødselsdagen sin her med medbrakt kake og kaffe, Svein har måket, Inga kom med hjembakte kjeks, oster og tilbehør, Guri leverte hjemmelaget sylte og lammerull til jul, nabo-venninnene kom og ordnet en stor julelunch - alt hadde de brakt med seg ...til og med akevitten,  og Gerd har blogget sammen meg og sørget for at jeg nå har kjøpt meg brodder, he,he..., og foto-venn Tom har stadig mailet nyttige råd, og trøstet innimellom, og familie som ikke har vært innom har mailet, ringt og sms-et riktig ofte...og til og med Karl har ryddet og vært "huslig" av seg når han har vært på besøk...slik kunne jeg fortsette å bevise at det har ikke vært noe synd om meg. Og du verden den støtte og oppmuntring man får fra sine Facebook venner i tillegg da.
Det var utrolig til oppmuntring og trøst da dette skjedde:

Og likeså i dag, da jeg fikk av gipsen og skjønte at det ikke var bare å kaste krykkene - sendte ut et lite hjertesukk på Facebook:

• Trodde det skulle bli enkelt jeg, å få av gipsen, ta på seg vintersko, ut og gå. Den gang ei, så enkelt var det ikke: For det første er foten så hoven at den går ikke inn i noen som helst sko enda. Og for det andre er det utrolig smertefullt å ha tyngde på foten, nesten like mye smerter nå som da bruddet skjedde. Med gips på, har jeg ikke kjent smerter på flere uker...håper det bare er tid som skal til for at det skal bli normalt igjen...(Ingen erfaring. Vært så heldig aldri å brekke noe før..)

Og responsen lot ikke vente på seg:

 

Sånn er det, når man er så godt vant med helsen, så lager man litt styr med et lite ankelbrudd, som egentlig er bare "peanuts".

I hvert fall er det trygt å vite at trenings-opplegget starter i morgen, og beroligende var det med legen som ringte fra sykehuset og forklarte meg saker og ting.....da går det nok sin gang inn i neste fase: Opptrening.